Fiskerinæringen står nå midt i en dramatisk kostnadsøkning etter innføringen av full CO₂-avgift på drivstoff for skip i utenriksfart. De havgående fiskefartøyene betaler nå over 4 kroner mer per liter diesel (bunkers), en endring som har slått hardt inn i driften og lønnsomheten i hele verdikjeden. Regjeringens eneste respons så langt er en mulig kompensasjonsordning — som kanskje kommer til høsten — og som uansett ikke gir noen trygghet for verken fiskere eller industrien.
De havgående fiskefartøyene driver under tøffe og internasjonalt konkurranseutsatte vilkår. Når bunkersprisen øker med over fire kroner literen over natta, snakker vi ikke om små kutt i marginer — vi snakker om at hele bedriftsøkonomien velter. Mange rederier har ikke lenger økonomisk bærekraft i sin drift, og konsekvensene merkes allerede:
Fiskemottak langs kysten får redusert tilførsel av råstoff.
Bunkersleverandører opplever dramatisk fall i etterspørsel.
Sysselsetting og aktivitet i distriktene trues.
Dette er ikke bare en krise for fiskeflåten, men for hele den marine verdikjeden.
Regjeringen har så langt ikke møtt den havgående fiskeflåten med tiltak som monner. Det eneste konkrete som er kommunisert er en mulig kompensasjonsordning, som:
Skal foreslås i statsbudsjettet for 2026.
Må vedtas i Stortinget til høsten.
Må ratifiseres i desember.
Gir ingen klarhet i hvor mye hver bedrift vil få tilbake – eller om det i det hele tatt blir penger.
Med andre ord: En uforutsigbar løsning, som kommer for sent, og som ikke gir noen trygghet i driften her og nå.
Innføringen av CO₂-avgiften på internasjonal skipsfart er del av regjeringens bredere klimapolitikk, men det synes å ha skjedd uten noen reell konsekvensanalyse for fiskerinæringen. Dette til tross for at fiskefartøy ikke har noen reelle alternativer til fossil energi per i dag. Det finnes ikke elektriske havgående trålere, og hydrogen- eller ammoniakkløsninger er fortsatt flere år unna i praksis.
Klimapolitikk må være rettferdig og treffsikker. Det er den ikke nå.
CO₂-avgiften må reverseres – umiddelbart.
Eventuell kompensasjonsordning må være reell, rask og rettferdig.
Myndighetene må samarbeide med næringen om teknologiske løsninger – ikke straffe den for teknologi som ennå ikke finnes.
